Per 1. januar 2013 bodde det 77 000 polske innvandrere i Norge. Polakkene er den største gruppen innvandrere i Norge.

Av Noshin Saghir

Polakkene er den desidert største innvandrergruppen i Norge og med den største familieinnvandringen ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Samtidig er de den gruppen som har minst botid i forhold til de andre. Blend har forsøkt å se litt nærmere på deres situasjon i Norge.

Edith Stylo har bakgrunn fra Polen og har lenge jobbet for polske og andre arbeidsinnvandreres rettigheter. Selv kom hun til Norge for mange år siden og har blant annet jobbet som kunstner og scenograf i NRK. Hun jobber for tiden som informasjonsrådgiver og er også lokalpolitiker.

– Polakkenes største utfordring i Norge er integrering, mener Edith Stylo.

– Polakkenes største utfordring i Norge er integrering. Mange av dem kan ikke norsk og er derfor ekskludert fra storsamfunnet og kjenner heller ikke til rettighetene sine. Dette fører til sosialdumping, isolasjon og dårlig helse, mener hun.

Uten språk

Stylo forteller at hun selv aldri gikk på norsk kurs, men fikk hjelp  til å lære seg gjennom norske naboer, kollegaer og venner.

- Dessverre lærer ikke mange førstegenerasjonsarbeidsinnvandrere fra Polen seg norsk. Det skyldes først og fremst at de må betale for det og arbeidsgiveren ikke tilbyr  norskopplæring, forklarer Stylo.

Ifølge henne er dette en og den sosiale dumpingen en uheldig utvikling. Hun mener at regjeringen bør tilrettelegge for at arbeidsinnvandrerne får lært seg norsk gratis når de kommer til Norge.

– Infrastrukturen er allerede tilstede i form av norskopplæringstilbudet til flyktninger. Ikke alle benytter seg av tilbudet så det er mange ledige plasser som arbeidsinnvandrerne eller deres koner kan benytte seg av, påpeker hun.

Sekundære analfabeter

Den engasjerte lokalpolitikeren sammenligner polakkene med de pakistanske arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på 70-tallet for å jobbe, og som ble værende. Hun forteller dessuten om polakkene som utvandret til Amerika, men som ikke lærte seg språket og bosatte seg i samme bydeler.

– Når man ikke får brukt språket blir man til sekundære analfabeter. Man glemmer rett og slett hva man lærte. Dette er også veldig uheldig for utviklingen. Førstegenerasjonsinnvandrerne lever et liv på utsiden av storsamfunnet. Dette fører til mange problemer og flere skiller seg som fører til mange skilsmissebarn.

Mange polske arbeidere blir underbetalt og lever under dårlige forhold.

– Hvorfor utvandrer så mange og hvordan er situasjonen i Polen idag?

– Det er to millioner unge polakker som har utvandret fra Polen i det siste. Jeg tror det skyldes den økonomiske og politiske situasjonen i landet. Det er store lønnsforskjeller i Polen som har blitt noe bedre i det siste og noen har dratt tilbake til Polen. Når det gjelder den politiske situasjonen så forsvant hele den politiske eliten i et flykræsj for tre år siden. Etter det ble det gjort et valg i en fei, og mange er ikke fornøyde med regjeringen, forteller hun.

Stylo understreker at utvandringen fortsetter i like stor grad fra Polen den dag idag og man bør forberede seg for å ta imot arbeidsinnvandrerne.

- Ikke godt nok

 Jon Horgen Friberg, Forsker ved Fafo – Institutt for arbeidslivs og velferdsforskning har skrevet doktorgraden om polakkene i Norge: “The Polish worker in Norway. Emerging patterns of migration, employment and incorporation after EU’s eastern enlargement.” ved Universitetet i Oslo.

Fafo-forsker, Jon Horgen Friberg mener det er behov for en mer aktiv integrasjons- og inkluderingspolitikk.

- Med den rekordstore arbeidsinnvandringen fra relativt fattige land i Øst- og Sentral-Europa ble det tidlig klart at det norske systemet for arbeidslivsregulering ikke var godt nok egnet til å opprettholde standarder for lønns- og arbeidsvilkår i utsatte bransjer og sikre likeverdige forhold for utenlandske arbeidstakere.

– Hva bør myndighetene gjøre for at de polske og andre arbeidsinnvandrere ikke blir utsatt for sosial dumping og blir bedre integrert i majoritetssamfunnet?

– Mye har blitt gjort de siste årene i arbeidet mot sosial dumping – snart kommer den tredje handlingsplanen mot sosial dumping. Viktige tiltak har vært allmenngjøring av tariffavtaler i flere bransjer, som gjør at minstesatsene gjelder alle uansett om de jobber i organiserte virksomheter eller ikke, solidaransvar, som innebærer økt ansvar for oppdragsgivere for lønns- og arbeidsvilkår hos underleverandører, samt styrking av kontroll og håndhevingsregimet gjennom styrking av arbeidstilsynet, innføring av regionale verneombud o.l.

Disse tiltakene – som har hatt til hensikt å etablere et mer vanntett system for å regulere arbeidsforholdene i utsatte bransjer – har hatt en positiv effekt når det gjelder å hindre de verste utsalgene av sosial dumping. Men mange vil hevde at arbeidet har gått sakte og at mulighetene ikke har vært godt nok utnyttet, hevder Friberg.

Integreringspolitikk

Samtidig mener han at det også er behov for en mer aktiv integrasjons- og inkluderingspolitikk, som kan sette arbeidsinnvandrere bedre i stand til å utnytte sin kompetanse, lære språket og over tid bli en del av det mer ordinære norske arbeidsmarkedet. Svært mange av arbeidsinnvandrerne bosetter seg mer permanent i Norge og tar med seg familiene sine.

– I dag ser vi at mange blir sittende fast i dårlig betalte, usikre jobber med dårlig arbeidsmiljø og dårlige muligheter til å lære språket, der de går fra det ene midlertidige prosjektet til det neste og jobber adskilt i egne polske arbeidslag. Over tid blir de svært sårbare for utstøting fra arbeidsmarkedet og mange blir gående arbeidsledige. En bedre tilrettelegging for språkopplæring og kvalifisering vil antakelig være nødvendig dersom man vil unngå langsiktig marginalisering og utstøting. Man har hatt en tendens til å behandle østeuropeere som billige og fleksible gjestearbeidere. Det er nok lite bærekraftig på sikt, og dersom man vil hindre fattigdoms- og velferdsproblemer i framtiden bør man nok satse sterkere på reell integrasjon og likebehandling i arbeidslivet, påpeker Friberg.

B-laget

Polske kvinner tjener mye mindre enn norske kvinner og mye mindre enn polske menn. Friberg forteller at  kvinnene starter i en mye dårligere posisjon i det norske arbeidsmarkedet, med usikkert deltidsarbeid, lav lønn og dårlig arbeidsmiljø.

- Men det ser ut til at mange kvinner har hatt større suksess når det gjelder å bedre sin situasjon over tid. Mange starter sin karriere i Norge innen renhold og ofte i den uformelle økonomien, men mange skifter bransjer etter hvert som de lærer seg språket og finner etter hvert jobb i offentlig helsetjenester og ulike typer servicearbeid, hvor det finnes bedre muligheter. Mennene starter gjerne fra et bedre utgangspunkt, i byggebransje og industri, men blir oftere sittende fast i midlertidige dårlig betalte jobber med få muligheter til språklæring og forfremmelse. Dette henger sammen med en tydeligere to-deling av arbeidsmarkedet innen disse næringene, med et A-lag og et B-lag, med få muligheter til å gå fra det ene til det andre, understreker Friberg.

– Hvordan er utviklingen i forhold til migrasjonen fra øst Europa til Norge idag?

– Med den økonomiske krisa i Europa, ser vi en tendens til at migrasjonsstrømmene endrer litt karakter. Fra å være veldig etterspørselsdrevne – altså at folk kommer fordi de blir rekruttert av norske arbeidsgivere og bemanningsbyråer – til å bli mer nettverks og tilbudsdrevne – det vil si at folk kommer på eget initiativ for å prøve lykken, uten at de har noen kobling til en norsk arbeidsgiver. Dette ser vi blant østeuropeerne, men særlig ved at nye grupper kommer fra land i sør-europa og andre steder. Mange står helt på bar bakke og har stort behov for hjelp med informasjon, arbeidssøking, bolig osv. Dette er noe som merkes tydelig blant frivillige organisasjoner og i det offentlige hjelpeapparatet, og det er i dag en viss usikkerhet omkring hvordan dette skal håndteres av det offentlige, konkluderer forskeren.

Flerkulturell regissør: Farid “Dino” Omer var både produsent og regissør for “The Other Side”. Norsk-kurderen er en av få elever med minoritetsbakgrunn som har gått på filmlinja på Westerdals, en av landets beste kunstskoler. Her sammen med Fabrizio under filminnspillingen. Foto: Frank Michaelsen.

Den unge norske mannen med det sjarmerende smilet, Kristian Fabrizio Mendoza har i flere år jobbet som journalist, spaltist og oversetter for ulike tidskrifter og magasiner. Fra tidlig alder har han gått med en drøm i magen som han nå ønsker å realisere. I disse dager er han aktuell med sin første musikkvideo, som er en liveversjon av en av sangene som blir å finne på hans kommende debutalbum.

Fabrizio er opprinnelig fra Honduras, et lite land i mellom-amerika som på folkemune er kjent som bananrepublikken i amerika.

- Vi var verdens største eksportør av bananer, og de som kjenner til Chiquita-banana vet vel at det som oftest kommer fra landet mitt. Jeg er veldig stolt av mine latinamerikanske røtter og glad for at vi flyttet dit da jeg var 7-år. Tror det lærte meg å sette pris på det enkle i livet, for selv om vi levde behagelig var det mye fattigdom jeg så på nært hold. De fem årene i utlandet var en viktig opplevelse sånn sett. Både for min identitet og det å sette pris på hvor heldige vi er som bor i Norge.

Videoen er hittil sett av over 62 000.

Se den akustiske versjonen av “Other side”

Fabrizios musikksmak beveger seg innen soul og RnB med mye pop. Han forteller at han lar seg inspirere av latinorytmer i musikken sin.

- Det er en blanding av ting jeg liker, og mye av mine røtter sånn sett. Så vil jeg også si at jeg er heldig som jobber med det som kanskje er Norges dyktigste hiphop og Soulprodusent: Sigve Bull. Han har klart å skape en sound som både er unik, og unorsk i stilen.

 Kristendom og kirkesang

Kristian Fabrizio elsker å spille inn musikk i studio, men det er live og konsertvirksomhet som ligger hans hjerte nærmest.

- Vi latinamerikanere er veldig uttryksfulle, og jeg tror dette er en av grunnene til at jeg elsker å synge for folk. Dessuten er jeg oppvokst med mye kristendom og kirkesang. Salmene og opptredener la grunnlaget for musikkinteressen min, sier han smilende.

Hvorfor bestemte du deg for å satse på musikk nå?

- Det gikk mange år. Og jeg var redd for å satse på musikken. Vet ikke om det var på grunn av frykten for å feile eller om det var på grunn av tvilerne der ute, men det tok meg 26-år å innse at jeg bare måtte følge hjertet mitt. Så det året jeg fylte 26 innså jeg det: “jeg vil satse på dette om jeg gjør det stort eller lite”. Så tror jeg Gud har gitt meg en gave jeg kan gjøre mye bra med.

Hva handler sangen din “Other Side” om?

- Det handler om å være i en situasjon hvor man må ta et vanskelig valg i livet, men jeg ønsker at alle skal finne sin mening med låta, og tolke den fritt. Noen av lytterne mener den handler om å forlate sin kjære. Sånn sett kan den tolkes med flerkulturelle øyne. De fleste innvandrere har måttet forlate sine hjemland fordi de enten må flykte eller ønsker et bedre liv.

“Other side” Behind the scenes.

IS OG FLAGG: Flagget som veives på 17. mai er det samme, uansett hvilken hudfarge barna er født med. FOTO: BLEND

17. mai er barnetog, korps, is, pølser, venner, dyre ballonger, sol når det er spådd regn. Det er grilling, vårblomstring, kongefamilien som vinker fra balkongen. Fantastiske bunader, strøkne fine flagg, sliten russ, sang og lek.

Dagen favner og gleder oss alle, uavhengig av hvor mange generasjoner og hvor lang historie vi har i dette landet.

Grunnlovsdagen betyr mye for mange. Den betyr tilhørighet og fellesskap.

.

Kontrovers

TRUET: Leder i 17. mai-komiteen, Shoaib Sultan, har fått trusler, men de drukner i støtten.

De siste årene har vi hatt en tilbakevendende flaggdebatt. Blend Magasinet har kastet lys over temaet som dukker opp med jevne mellomrom.

I år har også valget av Oslos 17.mai-komiteleder, Shoaib Sultan, skapt mye oppmerksomhet. Antiislamske hatkampanjer og drapstrusler er noe av det han har møtt, men det er ikke hele bildet.

Sultan forteller media også om den enorme støtten han har fått gjennom støtteerklæringer, meldinger og støttekampanjer. Det er denne varmen og inkluderingen som viser hvor vi går.

.

Historisk
For akkurat fjorten år siden var det en kvinne som skrev seg inn i norsk historie. Rubina Rana var den første ikke-vestlige innvandrer som ledet 17. mai- komiteen i Oslo. Hun la grunnen for innvandrerkvinners inntog i norsk politikk.

Også Rana mottok en rekke drapstrusler og fikk oppleve ubehagligheter, men gikk likevel uredd forrest i barnetoget. Ikledd sin bunad med et bredt smil om munnen var det ingen tvil om hvor stolt hun var.

For de av oss som var unge på den tiden, var hun og er fremdeles et stort forbilde.

At hun senere som eneste ikke-vestlig innvandrer fikk en gate oppkalt etter seg, er også noe jeg og mange andre er stolt av.

HISTORISKE RUBINA RANA:Den første 17.mai-lederen med utenlandsk opprinnelse var Rubina Rana. Nå har hun også en gate kalt etter seg.

.

Norge mest tolerant

Skepsis og fremmedhat eksisterer i ethvert samfunn og finnes utvilsomt også her i Norge, men vi bor nok likevel i et et av de mest tolerante landene i verden. Skepsisen er ikke helt ny og heller ikke noe av fremmedhatet.

Hvis vi går enda lenger tilbake, altså fra Rubina Ranas tid til da den velkjente høyrepolitikeren, Jo Benkow var ung, er det rart å oppdage noe av likheten i tankene hos ham og skepsisen han møtte på.

I sin biografi “Fra synagogen til Løvebakken” skriver han blant annet om hvor glad han ble da han første gang som Unge Høyre-representant i 1959, ble spurt om å holde en 17-mai tale.

“Det slo meg plutselig at jeg faktisk var blitt anmodet om å holde hyldningstale for en Grunnlov som ifølge sin opprinnelig ordlyd utelukket mine forfedre og meg selv fra landet(….)Først ble jeg skremt, men etter hvert grepet av en hemmelig triumf – nå hadde de brave oppdragsgivere lurt seg selv grundig, tenkte jeg. Men det tok meg ikke lang tid å forstå at jeg i virkeligheten ble gjenstand for en større anerkjennelse og en selvfølgelig og forbeholdsløs aksept av at jeg som nordmann var likeberettighet og integrert. Det var ingen som skjenket hverken Grunnlovens paragraf 2 eller min bakgrunn en tanke. Jeg hadde igrunnen oppnådd det jeg hadde håpet å oppnå – å få være nordmann på like vilkår.”

INNVANDRER: Jo Benkow

.

Sterk medvind

Senere da Benkow ble formann i justiskomiteen, uttalte han seg bla om innvandring. Han var av den oppfattelse at de som befant seg i Norge skulle beskyttes av de samme rettighetsgarantiene uansett hvor de kom fra. Han trodde ikke noen ville reagere på dette rettsprinsippet, men fikk seks brev. I et av dem stod følgende:

“De hr. Benkow bør ikke uttale Dem om slike spørsmål. De er jo selv innvandrer og er derfor ute av stand til å representere norske interesser.”

Det hører med i historien at Jo Benkow etter hvert ble Stortingspresident og idag er et av de mest velkjente politikernavnene i Norge.

Slik jeg ser det har medvinden vært sterk og frykten og hatets motstand har måttet vike. Det har skjedd før og det vil skje igjen. Vi har uten tvil kommet langt og har svært mye å være stolt av.

Av Noshin Saghir

Deltakere i Seemas talentprogram.

Flerkulturelle kvinner stiller bakerst i køen når det gjelder leder- og mellomlederposisjoner. For å gjøre noe med dette ble firmaet Seema AS etablert ifjor. Seema har som mål å få flere flerkulturelle kvinner inn i lederposisjoner.

Monika Saggar, begynte i ressursgruppen til Seema AS ifjor og søkte deretter plass i talentgruppen som hadde kickoff i september.

–  Kanskje noen tror at vi er innvandrerjenter som ikke får jobb og derfor er med i Seema, de tar helt feil. Jeg er i fast jobb i kommunen og trives  med det, sier hun.

Saggar forteller at Seema viser deg litt bredere perspektiv på alle mulighetene som er der ute, via innsiktseminarene. De handler om bevisstgjøring av valg de har tatt hittil i livet, hvordan de kan “selge” seg selv som merkevaren, hvordan de skal fronte seg selv og vise at de er annerledes ved at de har en annen bakgrunn og fronte det på en positiv måte.

Hun er født og oppvokst i Norge og har indiske foreldre. Saggar har tatt lærerutdanning og begynte å jobbe mens hun tok master i internasjonal og flerkulturell utdanning. Hun fikk jobb på introduksjonssenteret i Drammen kommune, der hun underviste nyankomne innvandrere og flyktninger med norsk opplæring. Målet er å jobbe innenfor HR (Human Resources) i det private næringslivet og fronte det flerkulturelle.

Fra Seemaseminar

– Du får mye oppbacking og masse positive tilbakemeldinger på ting du gjør. Jeg har holdt innlegg på Seema innsiktseminar, som var utenfor min komfortsone, og det var en veldig stor utvikling på den tiden jeg har vært med på Seema, føler jeg personlig, sier Saggar.

Døråpner

Drømmen var ikke konkret for Saggar. Seema har hjulpet henne med å spesifisere den mer i forhold til hva hun har lyst til å gjøre og hva hun har kompetanse til.

- De ser ingen hindringer og man har lov til å drømme. Hvis man satser og er villig kan man få kontakter for å komme seg videre, forteller hun.

Seema-jentene på en av samlingene. Her sammen med lederen Lovleen Rihel Brenna.

- Seema sikrer deg ikke jobb, men vi får utdelt mentorer etter vårt mål og da gjelder det å lære mest mulig fra dem. Min mentor er HR direktør og vi skal sammen legge planen videre. Jeg kan jo en del om HR og har jobbet en del med mennesker en god stund nå, så jeg kan jo bidra med det jeg sitter på av informasjon i forhold til det jeg har studert. I tillegg må jeg lære så mye jeg kan, bli med på mest mulig ting og ta til meg alt jeg kan få av informasjon, viten og lærdom, sier Saggar.

Hun forteller at Seema-lederen Loveleen Rihel Brenna har vært en viktig veileder, mentor og venn som alltid har tid til dem.

– Jeg hadde et jobbdilemma og fikk råd og veiledning for hvordan jeg skulle takle det, for jeg har aldri vært i en situasjon med å bytte jobb før. Så det er en kontinuerlig prosess vi har startet på og vi gir oss ikke før vi er på toppen, konkluderer hun.

Janet Ohemeng (25) er også en av de ti deltagerne i Seemas talentgruppe.

Janet Ohemeng (25) er også en av de ti deltagerne i Seemas talentgruppe.

– Jeg fant ut om Seema AS gjennom en statusoppdatering på Facebook og bestemte meg for å søke og begynte i Seema ifjor høst, forteller hun.

Ohemeng har bakgrunn fra Ghana og flyttet til Norge som seks åring og har bodd i Tromsø, Bodø og Oslo. Hun har sykepleier- og journalistutdanning og ønsker å bli programleder.

– Jeg tenkte at istedet for å bare søke jobber og ikke engang bli innkalt på intervjuer og dermed bli deprimert, kunne jeg bli med i Seema som kunne hjelpe meg i jobbprosessen, forteller hun.

Ohemeng har vært med i flere seminarer, der det har blitt tatt opp ulike temaer hvor hun har lært mye. Dessuten har hun fått en mentor som har journalisterfaring og har jobbet som kommunikasjonsrådgiver, som hun skal få veiledning av.

– Jeg tenkte ikke så mye over nettverk før, men etter å ha begynt i Seema så har jeg fått en forståelse av at det har en betydning. Jeg har fått et bredere nettverk etter å ha startet i Seema, mener hun.

– Det er i de sosiale sammenhengene man får vist hvem man er og hva man står for samt hva man kan tenke seg å gjøre i fremtiden. Og det er der mange av de flerkulturelle kvinnene uteblir, sier dagligleder Lovleen Rihel Brenna.

Dagligleder i bedriften Seema AS, Loveleen Rihel Brenna, ønsker å bruke essensen av sin egen erfaring og reisen til en lederposisjon på nasjonalt nivå og gi det videre til andre jenter, slik at det kan bli flere kvinner i lederposisjoner på sikt.

– Forskningen viser at de flerkulturelle kvinnene tar høyere utdanning og får gode karakterer, men står likevel bakerst i køen når det gjelder å få jobb som samsvarer i forhold til kompetansen deres, sier Brenna.

Hun forteller at en av årsakene ligger i at de mangler nettverk på grunn av at mange drar rett hjem etter jobb og ikke deltar på sosiale aktiviteter som julebord, konferanser og reiser. Og det er hvilke nettverk man tar med seg inn i bedriften som er viktig, når man leter etter en leder, ifølge Brenna.

– Det er i de sosiale sammenhengene man får vist hvem man er og hva man står for samt hva man kan tenke seg å gjøre i fremtiden. Og det er der mange av de flerkulturelle kvinnene uteblir, sier dagliglederen.

Lønnsforskjeller

Brenna forteller at selv om mange flerkulturelle kvinner har verv i frivillige organisasjoner så er det ofte i innvandrerorganisasjoner. Da blir det for mye fokus på deres innvandrerressurser og innvandrerhet. Det blir for smalt, mener hun. Man trenger noe i tillegg til det, for når hun skal ansette noen så ser hun på at vedkommende har kunnskap og kontakter i samfunnet som helhet.

- I Seemas program er det kun toppledere i dagens næringsliv som veileder og coacher jentene i hva næringslivet og arbeidslivet krever, hvordan komme seg frem, forteller Brenna

Det er dessuten store lønnsforskjeller mellom etnisk norske og flerkulturelle kvinner, forteller hun. Årsaken er blant annet at de norske medsøstrene klatrer opp i gradene imens de fleste flerkulturelle kvinnene blir værende på stedet hvil.

– Seema garanterer ingen lederjobb. Vårt slagord er “Du er arkitekten av ditt eget liv”, og jentene må bygge sin kompetanse stein for stein. Det første halvåret tegner vi bygningen de ønsker å bygge, og lager en plan for hva de trenger, hvordan bygge bygningen og finne de riktige nettverkene, ledere, foredrag, kunnskap, kurs og coacher for disse jentene, påpeker Brenna.

Øke kunnskapen

De flerkulturelle kvinnene får råd og veiledning fra toppledere i næringslivet gjennom seminarer. I talentgruppen til Seema er det ti jenter som får utdelt hver sin mentor som skal veilede dem til å nå sine mål.

– Hvert kurs betyr kompetanseheving på omtrent seksti personer. De vil gjøre en varig forskjell når vi går inn og bruker mentorenes kunnskap om hvorfor ha mangfold i arbeidslivet, hvordan lede dette mangfoldet, rekruttere gode folk og hvordan beholde de. Slik vil de åpne dører for flere enn de ti flerkulturelle kvinnene. De ti er inngangsporten til at vi kommer i kontakt med  HR (human resources), marked og direktørnivået i bedriften, understreker Brenna.

For å få flere flerkulturelle kvinner i lederposisjoner må kunnskapen og kunnskapsnivået om styrker og svakheter økes hos begge parter, både i næringslivet, i bedrifter og hos kandidatene. I Seemas program er det kun toppledere i dagens næringsliv som veileder og coacher jentene i hva næringslivet og arbeidslivet krever, hvordan komme seg frem, hva som blir vektlagt og hva deres motivasjon er. Slik går de fra selvledelse til ledelse, avslutter hun.

 Foto: Gry Monica Farstad Hellevik 

Not long ago, Imran had a well-paid job. - Brits care for their own first, he says and shows how skincolor has put him last in line.

The latest UK unemployment figures tell us that 2.5 million people are jobless.  The recession has hit hard; prices are going up while wages are going down, and the young population is  feeling it the most. 

 Twenty-five per cent of 16-24 year olds are unemployment.  This goes up to 29% if you’re of Pakistani, Bangladeshi or Indian origin, and a massive 45% if you are Black or African Caribbean by origin.  Suddenly the London riots don’t seem such a surprise, and the new policies the Government has been franticly pushing to give young people a chance need to start working.

.

Lost his job in 2008

But what about the rest of us?  A close family member, who is a British born Pakistani in his 30s (let’s call him Imran), has been one of those flirting with unemployment during the last four years.

 He has been snapping up any short term contract going after taking being made redundant at the end of 2008.  Sometimes travelling 120 miles a day just to get to and from work, he has been spending many hours a week in traffic, barely getting to see his two children.  When one contract ends he is looking for the next life- sucking experience.  But while he is looking he spends a couple of months at home with barely enough money to put food on the table.

With a degree and various professional qualifications alongside 12 years of career experience, you’d be asking yourself why hasn’t he got a ‘permanent’ job?

.

 Blames himself

Indeed he asks himself the same question after every interview he attends and fails in (he’s lost count of the number of interviews he’s faced in that time, but it’s well over 30). Sometimes, just sometimes, I wonder whether this constant rejection is purely down to his ability or if there are other dark forces at play here.

Of course, discrimination in this way is pretty much impossible to prove, but for my mind the numbers just don’t add up. 

Imran himself rejects the notion, and remains admirably optimistic that something is around the corner.  For him, questioning circumstances other than his own failings and being beaten by somebody ‘better’ on the day, is just an excuse.  He feels the pressure that bit more with every interview, and that obviously won’t help.

 .

On the other side of the table

But here’s what he does know.  In pretty much every interview he’s attended there has been not one Black or minority face on the interview panel (that’s a huge talking point in itself).  Human nature dictates that people are always going to be drawn to other people they can relate to.  Is Imran relatable to these people?

The ‘positive discrimination’ agenda doesn’t seem to be working for Imran either.  This ideal that if someone of an ethnic minority scores equally to a White British candidate then he would be offered the job. 

He’s been getting used to the ‘close second’ phone calls, and wonders if the commitment to equality actually means that much.  He gets the interviews, and maybe that’s enough to tick the diversity box for these companies.

.

Desperate and lonly

It’s become an ultra-competitive world out there, where the most senior executives can be fighting for a junior role, and Imran’s predicament isn’t unique.  He considers himself lucky to have found work at all considering that he is so ‘unemployable’ to many other companies.  Maybe if your face doesn’t fit it becomes just that little bit harder.  After all, you look after your own first.

So it won’t be getting better any time soon for Imran or his family, who can’t plan holidays or know what the following week has in store.  And spare a thought for the long-suffering wife who just wants to give her children the best in life without wondering who’s going to buy food for the week.  It’s a desperate and often lonely situation, that tests the foundations of a marriage.

MISTET TROEN: Denne gutten går forbi valgkamsplakaten til Pakistan Peoplesparty (PPP), uten å løfte blikket for å ta en titt. I likhet med mange pakistanere. FOTO: BLEND

Hvis alt går etter planen i Pakistan, vil valget 11. mai være historisk. Aldri før har en demokratisk valgt regjering overlatt makten til en ny regjering valgt av folket.

Men pakistanere jubler ikke.

For historisk er også forfallet Pakistan har opplevd siden siste valg i 2008.

Aldri før har matprisene vært høyere og strøm, drivstoff, gass- og vannforsyningene vært så mangelfull.

Vann har blitt en mangelvare og rasjoneres ut til folket med intervaller gjennom døgnet.

– Tok du drosje hit? Neste gang må du kanskje bruke sykkelen. Det er jo ikke drivstoff å oppdrive, sier Omar Ahmed (35), som driver en populær klesbutikk i hjertet av millionbyen Rawalpindi til Blend.

.

Kollaps

Kilometer lange køer ved bensinstasjonene vitner om kollapsen i infrastrukturen. I ren desperasjon har pakistanerne omgjort bensindrevne biler til gassdrevne biler. Nå er det også akutt mangel på gass i landet med 200 millioner innbyggere.

TRENGSEL: I 2008 var det 80 millioner som stemte ved valget. I år er det estimert at 85 millioner vil delta. Flest menn, som ellers i det pakistanske samfunnet. FOTO: BLEND

– Gass er ikke akkurat det tryggeste. Flere biler har gått i luften. I en stor personvogn kan de bruke opptil ti gasssylindre, sier Naveed Khalid (25), som driver egen bilutleiefirma.

Med fem demokratiske år bak seg er ni av ti pakistanere misfornøyd med landets tilstand.

En betydelig forverring siden Det pakistanske folkepartiet (PPP) og deres koallisjonsregjering, ledet av president Asif Zardari, kom til makten, viser tall for 2012 fra Pew Research Center.

En reise gjennom landets hovedstad, Islamabad, vitner allikevel om det største problemet i Pakistan. Utryggheten.

.

Frykter for sine liv

Barneskoler voktes av bevæpnede vakter. Hoteller, hurtigmatkjeder og butikker krever at du går igjennom metalldetektorer og gjennomlyser håndvesken. Folk gjemmer lommeboka på kroppen og tar sjelden frem mobilen.

90 prosent pakistanere mener kriminalitet og terrorisme er det største problemet, ifølge Pew.

– Vet du hvordan vi overelever? Vi ser ikke på tv, vi leser ikke aviser, sier Ahmed.

– Ser du aldri på nyhetene?

– Nei. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg vil ikke vite. Ingen jeg kjenner vil se på nyhetene. Hvem vil se bilder av død og forferdelse, av korrupte politikere, sier han.

Det er umulig å unnslippe forfallet i landet. Men pakistanere flest, har lært å jobbe seg rundt problemene.

– Lyset kommer straks på, vi har et stort strømaggregat rett utenfor her, sier Hassan Ali, pashmina-selgeren, når strømmen går for andre gang på en time.

TILTAKSLØST: Pakistanere flest sliter med å få endene til å møtes. Disse korpsmedlemmene brukes tradisjonelt til bryllup, men har lite å ta seg til for tiden. FOTO: BLEND

.

Vil ikke stemme

Ahmed bryr seg ikke om hvem som sitter med makten, og han vil ikke stemme ved valget 11. mai.

– Hva er vitsen med å stemme, politikerne er alle like, sier han oppgitt.

Han får følge av brorparten av pakistanerne. Bare 24 prosent har noe positivt å si om den avgåtte regjeringen , i følge Pew. Langt færre har noe pent å si om presidenten.

Ved første øyekast får man inntrykk av at ikke alt går i oppløsning i Pakistan.

Motorveiene i storbyene er massive, bilparken har svulmet ukontrollert og lagt et tykt, ugjennomtrengelig lokk av forurensing på tvillingbyene Islamabad og Rawalpindi.

YES WE KHAN: Imran Khan seiler opp som den unge, urbane generasjonens førstevalg ved valget i mai. Analytikere mener han på det beste kan bli medlem i en koallisjonsregjering. FOTO: BLEND

– Hva med Imran Khan? Han er en av tidenes mest populære pakistanske politikere. Partiet har 10 millioner medlemmer?

– Jeg og en gjeng kompiser var medlemmer av partiet hans. Vi hadde tro på ham. Men så velger han å ta inn i partiet avhoppede politikere som er tvers igjennom korrupte, sier Imran Rashid (38).

23. marsj gikk startskuddet for den tidligere cricket-stjernen og filantropen, Imran Khans valgkamp, da han samlet over 100 000 pakistanere i pøsende regn i Lahore.

Denne gangen ser det ut til at de unge i Pakistan kan avgjøre valget. 35 prosent av velgerne er under 30 år, i følge offisielle tall gjengitt av avisen Express tribune.

.

Verden følger med

24. mars landet den tidligere presidenten og diktatoren Parvez Musharraf i Pakistan etter fire års selv-eksil. Også han har meldt seg på valget. Valgkampen varte kortere en forventet og Musharraf sitter i disse dager i husarrest.

De fleste pakistanere har mistet troen på at noen kan lede Pakistan ut av uføret. Verden følger allikevel spent med på det forestående valget om noen uker.

Fakta: Pakistan de siste 5 årene

* Landets første demokratiske valgte regjering som blir sittende valgperioden ut fra 2008-2013. Regjeringen gikk av 16. mars i år.

* Den pakistanske nasjonalforsamlingen samlet seg 50 ganger på fem år og vedtok rekordmange lovforslag. 134 til sammen. 56 av disse gjaldt endringer i eksisterende lover.

* Domstolene fikk større frihet. Det samme gjorde mediene.

* Rekordantall terrorangrep, ytterst få dømt for terror på fem år. 559 terrorsaker i 2012, hvorav 414 endte i frifinnelser.

* Pakistansk næringsliv karakteriserer de fem siste årene som katastrofale for pakistansk næringsliv.

* Den pakistanske rupi falt 65 prosent mot amerikanske dollar. Utenlandske investeringer var rekordlave.

* Gjelden økte fra 326 milliarder rupis til 872 milliarder rupis.

* Prisen på dagligvarer, strøm, gass og drivstoff fordoblet seg i perioden. Lønninger ble ikke økt tilsvarende.

* Pakistans ranking på Ease of doing business survey falt fra 104. plass til 107. plass.

* I følge Transparency International Pakistan har landet tapt mer enn 18 tusen milliarder rupis på korrupsjon, skatteundragelse og dårlig forvaltning de fem siste årene.

* Landet er det 33. mest korrupte landet I verden i 2012, en forverring fra 42. plass.

Kilde: Dawn.com, Dailytimes, Transparency international Pakistan, Ease of doing business survey, Pew Research Center

By Asma Chaudhry

The art of storytelling is as old as mankind. And because history is nothing but a series of stories that can teach us lessons, give us insights into a variety of concepts, or even entertain us endlessly therefore every story serves a purpose as if to relay a special message to us. Without history we would be clueless to the past and therefore helpless for the future. I have had the privilege of listening to stories of ancient kingdoms and evil spirits under the shade of the neem trees in Northern Nigeria and while holidaying in Pakistan, my maternal grandmother would tell me tales of sword-wielding villagers on horseback settling scores on the dusty plains of the Punjab. It was by no means an uneasy switch from one storytelling culture to the other, it came very naturally tome. I grew up with my feet firmly planted wherever I happened to be at the time and made every place my home.

My propensity for curiosity automatically led me to become an avid reader of books and it is a hobby that has not only given me immense pleasure but perhaps a greater understanding of human nature, or so I’d like to think. I have compiled a list of international books for Blend readers which I hope can contribute towards a better understanding of others, but most importantly of us as part of the larger world.

The Girl from the Golden Horn by Kurban Said is a classic novel of love, exile and desire set in prewar Istanbul and Berlin of 1928. It explores the wide chasm and clash of values between conservative life in Istanbul and the decadent life in postwar Berlin trying to reassert itself on the European scene. It is the story of one girl’s choice between the two worlds and is set against the backdrop of tensions between Muslims and Christians. Beautiful, suspenseful and striking but most of all a timeless classic that is just a powerful and moving in today’s world as it must have been back then.

The Dark Side of Love by Rafik Schami  is a massive monumental ode to love that spans eight hundred and ninety six pages and three generations of Syrian families in an evocative portrayal of life in the Syrian capital.  Decades in its creation, Schami’s work consists of three hundred and four separate fragments interspersed together in the same intricate manner as the mosaics which adorn the most splendid mosques in the Arab world. When you read all the stories, you see the whole picture clearly, definitely a book that will live on for generations. Seldom has a book so long remained utterly compelling, I like to call it the great Arab novel.

The Reluctant Fundamentalist by Mohsin Hamid   is a courageous story about a Pakistani man who makes it and then throws it away because he doesn’t want it anymore.  He realizes that making it in America is not what he thought it was or what it used to be. The monologue form allows for an intimate conversation, as the reader and the American listener become one. It could just have easily been titled an open letter to America. Extreme times call for extreme reactions and perhaps even extreme writing. Hamid is one of the most gifted writers of his generation and has done something extraordinary with this novel. Well worth reading for those who want a different voice, a different view of the aftermath of 9/11.

Burnt Shadows by Kamila Shamsie is a moving story of war and prejudice that spans more than 50 years and 5 countries. It is an epic read and perhaps the most ambitous novel ever written by a Pakistani writer. It begins in 1945 Nagasaki, just before the bomb drops whenHiroko Tanaka is 21 years old and engaged to Konrad Weiss, a German living in Japan. The reader barely has time to appreciate their idyllic world and the promise of love, when suddenly everything changes. One of them survives, the other doesn’t. A mesmerising read, especially the first half and one that lingers long after you’re done with the book.

The Memory of Love by Aminatta Forna is an intelligent and heartbreaking depiction of the brutally uncertain aftermath of war in Sierra Leone. The book is set in the Freetown of 2001, Forna’s narrative brings together the good, the bad, and the cowardly in a place of healing- a Freetown hospital. No one in Freetown at this time is without a story to sell, and Forna weaves an intricate tapestry of betrayal, tragedy and loss with deftness that at best can be described as out of this world. She expertly draws together the threads that link the protagonists- and there are many to brilliantly create a masterpiece.

Samira and Samir by Siba Shakib is a heartrending story of love in Afghanistan in the time of oppression. The writer is an expert when it comes to seeking attention to the distressing situation of Afghan women. She tells a story of love and courage, and of a remarkable woman who finds her own path in life. When the young girl Samira is born, her father decides to bring her up as a boy known as Samir and soon the fact that Samir is really a girl is forgotten. Samir learns to fight, ride and shoot, and when her father is killed, she becomes head of the family. However, as an adult, Samir’s love for the friend of her youth forces her to confess the truth. A brutal, haunting tale that leaves a mark on your heart, and makes you appreciate your freedom even more.

Cutting for Stone by Abraham Verghese “ I will not cut for stone,” runs the text of the Hippocratic oath, “even for patients in whom the disease is manifest; I will leave this operation to be performed by practitioners, specialists in this art.” Verghese is a physician and an accomplished author with two other books to his name. This is a sweeping, emotionally riveting first novel—an enthralling family saga of Africa and America, doctors and patients, exile and home. It is an unforgettable journey into one man’s remarkable life, and an epic story about the love, power, intimacy, and beauty of the work of healing others. Beautifully written it plants you deeply in the passion of practicing medicine, and makes you fall in love with Ethiopia. Verghese uses language so elegantly and paces his story so perfectly that the reader is transported to another world.

The Museum of Innocence by Orhan Pamuk  “It was the happiest moment of my life, though I didn’t know it.” So begins the novel from the universally acclaimed author of Snow and My 

Name Is Red. It is 1975, a perfect spring in Istanbul. Kemal, scion of one of the city’s wealthiest families, is about to become engaged to Sibel, daughter of another prominent family, when he encounters Füsun, a beautiful shopgirl and a distant relation. Once the long-lost cousins violate the code of virginity, a rift begins to open between Kemal and the world of the Westernized Istanbul bourgeosie. A world dotted by opulent parties and clubs, society gossip, restaurant rituals, picnics, and mansions on the Bosphorus, until finally he breaks off his engagement to Sibel. For eight years Kemal will find excuses to visit another Istanbul, that of the impoverished backstreets where Füsun lives. It is a provocative exploration of the nature of romantic attachment and of the mysterious allure of collecting, The Museum of Innocence also plumbs the depths of an Istanbul torn between modernisation and tradition, and that is signature Pamuk and ultimately his greatest achievement.

The Forty Rules of Love by Elif Shafak   Before he became a world-famous poet and Sufi mystic, a religious scholar named Jalal ad-Din Rumi struggled with a feeling of inexplicable emptiness. Despite his thousands of admirers and disciples, Rumi felt something was missing in his life. And then a wandering dervish called Shams of Tabriz came as the answer to Rumi’s prayers. The pair were kindred spirits and intellectual equals who enjoyed discussing and debating matters of God, man and divine love. Their friendship, in 13th-century Anatolia, transformed Rumi. Shafak draws on facts from Rumi and Shams’ biographies and brings them to life with deft storytelling. The 40 rules in the title refer to a list of principles that Shafak’s rendition of Shams compiled while roaming the Earth. The Sufi perspective on Islamand how drastically it differs from that of fundamentalists — is a major theme. Definitely an important and captivating book of our time.

Minaret by Leila Aboulela  is a provocative and engaging novel about a young Muslim woman, once privileged and secular in her native land and now impoverished in London gradually embracing her orthodox faith. With her Muslim hijab Najwa is invisible to most eyes, especially to the rich families whose houses she cleans in London. Twenty years ago, Najwa would never have imagined that one day she would be a maid. An upper-class Westernized Sudanese studying at university in Khartoum, her dreams were to marry well and raise a family. But a coup forces the young woman and her family into political exile in London. She finds solace and companionship within the Muslim community. Then Najwa meets Tamer, the intense, lonely younger brother of her employer. They find a common bond in faith and slowly begin to fall in love. It is an insightful novel about Islam and an alluring glimpse into a culture Westerners are only just beginning to understand. A very timely account of immigrants and the process of ( sometime painful) adjustment in an alien, secular society.

SOM BRØDRE: – Selv om vi egentlig ikke er i slekt, behandler vi hverandre som brødre. Jeg er stolt av å ha Taher i teamet, smiler Rashid.

Av Kristian Fabrizio

– Det har aldri føltes som en jobb, utbryter Rashid Latif idet han forsiktig legger en liten bunke sedler i tippekassen.

Klokken er bare ni, men 38 åringen har vært i farta i flere timer allerede. Han har hakket løk, tomater, salat, klargjort pizzaovnene, ryddet og gjort kaffemaskinen.

I denne kiosken gjelder det å være forberedt, forteller han. Man kan aldri vite  hva kunden måtte ønske seg.

– Men vi har det så gøy her. Og det smitter over på kundene. De er ikke her bare på grunn av varene. Mange kommer hit fordi de også ønsker å ha noen å prate med. Dette tror jeg er den viktigste grunnen til at vi gjør det så bra, smiler Rashid mens han rydder på plass gjenglemte aviser fra tidligere kunder.

Taki er fylt til randen med kioskvarer. To tv-skjermer, en ved entreen og en ved spillautomatene, holder kundene oppdatert på nyhetsbildet. Ved vinduet: et bord og åtte krakker som aldri står tomme.

. 

Tøff bransje

Blends møte med kioskeieren blir stadig avbrutt av kunder. Flere faste, men også mange ukjente. Rashid tar alle imot med et smil, mens han løper rundt for å ekspedere dem.

Hovedpersonen er stolt over det han har klart å skape: En storkiosk som trives i et marked i endring. Der store kjedene overtar og de små kioskene, ofte drevet av innvandrere blir sjeldnere.

I løpet av de årene Taki har eksistert, har utviklingen vært gjeldende. 38-åringen forteller at flere av hans kollegaer har måttet gi opp, og de som fortsatt driver butikk overlever såvidt. Så hva er det som gjør hans kiosk så unik?

–Mange av kioskene har ofte en betjening som ikke snakker norsk eller bryr seg om kundene sine. Det nytter ikke å bare åpne et sted hvis du ikke har en plan eller filosofi bak det hele. Kundene må føle at de blir tatt vare på. De må bli sett. Da kommer de tilbake, forklarer Rashid mens han er i full sving med å ekspedere en ung jente.

Imidlertid påpeker han også at det ikke bare handler om kundeservice. En kioskeier må også villig til å forandre seg i takt med markedet.

– Vi kan ikke konkurrere med 7/11 eller Deli De Luca når det gjelder åpningstider og tilgjengelighet. Vi har heller ikke muligheten til å danke ut dagligvarekjedene med tanke på vareutvalg, derfor har vi også måttet endre oss.

- For noen år siden begynte vi å fase ut dagligvarene, og har begynt å satse på hurtigmat og tipping. Målet er å kvitte oss med dagligvarer om et par år, men dette kan ikke gjøres over natten. Da forvirrer vi bare kunden.

På hvilken måte?

– En kunde kan ikke bare komme hit og se at alt er helt annerledes. Da blir han eller hun skremt. Kunden må kjenne seg igjen og bli vant til endringene, men de må skje gradvis, forklarer han engasjert.

.

Jobbet 17-timer hver dag

Rashid: en familiemann fra den kurdiske delen av Irak. Men også en mann som er like lidenskapelig opptatt av kundene sine som fotballen.

Det har gått 18-år siden han tok over Taki. 18-år med flere opp og nedturer. Han forteller om den tøffe startperioden. Om de mange timene. Om de store utfordringene.

– Jeg var bare 20 år da jeg startet her. Hadde såvidt tilbrakt noen måneder i landet og tatt elementær norskkurs. Likevel ønsket jeg å gjøre noe med livet mitt. Derfor var Taki en selvfølge for meg. Men jeg jobbet steinhardt, forteller ham mens han retter på lesebrillene sine.

.

Rashids arbeidstider: Fra halv syv om morgenen til halv tolv på kvelden. Hver dag. Hele året. Hverdagen hans i syv år.

Noen år senere ble hans partner Taher Shahbazi medeier, noe som gjorde jobben enklere. Men til tross for den harde etableringsfasen klaget han aldri.

– Når du kommer fra et krigsherjet land og blir nødt til å flykte for livet lærer du raskt å sette pris på ting. Derfor var det heller ingen problem for meg å jobbe så mye. Jeg har skapt et godt økonomisk grunnlag for mine barn. De trenger ikke å ha det sånn, sier han alvorlig.

– Men når det er sagt: noen ganger lurer jeg fælt på hvor jeg fikk den enorme energien fra. Jeg sov jo ofte i kiosken til og med, smiler han.

.

Kunder fra hele byen

–Nå får du faen meg gi deg med vittighetene, Rashid. Akkurat nå har jeg kjøpt meg noen store sexleketøy som vi må prøve!

Føles ikke som en jobb:– Vi elsker denne jobben og føler oss hjemme hver dag, konstaterer Rashid Latif. Blend registrerte at 38-åringen bruker "døtiden" utenfor kassen for å konversere med kundene om livets trivialiteter.

Latter i lokalene. Klemmer og store smil. Rashid hilser på flere av dagens besøkende som om de var gamle venner.

Flere helt siden starten for 18-år siden. En av dem er Myka. En 60 år gammel bosnier som tilbringer store deler av dagen i kiosken.

– Krigen i balkan og mange års hardslit i servicebransjen har ødelagt ryggen min fullstendig. Nå kan jeg ikke jobbe lenger. Likevel ønsker jeg å fylle dagene mine med noe positivt. Derfor kommer jeg hit så ofte jeg kan, smiler Myka mens han drikker fra kaffekoppen sin og leser om Strømsgodsets seier over Sandnes Ulf i helgen.

60-åringen kommer fra den lille industribyen Mostar i Bosnia og Herzegovina, landet han måtte flykte fra i 1995.

– Jeg har vært Drammenser i 18-år og handlet overalt i byen. Men det er kun to steder som tar meg godt imot: banken og kiosken, smiler han mens kompisen Bernt nikker enig. Sistnevnte står opp en time tidligere for å besøke Rashid og co før han drar av sted på jobb. Dette har han gjort i flere år.

– Her er vi som en stor familie. Vi er mange som kommer hit for å kjøpe kaffe, frokost og fleipe om livets trivialiteter, ler ham.

.

Mer effektivisering går utover det sosiale

Rashid har sett utviklingen. Kundene vi snakket med er enige. Selv om det ikke finnes noen ofisielle tall på kiosknæringen er oppfatningen den samme: den tas over av de store kjedene. En del av de kapitalistiske kreftene, sier mange. Men stemmer egentlig dette? Vi tok en telefon til Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) for å se nærmere på dette.

– De store kjedene fikk fotfeste etter at loven som tillot døgnåpne butikker trådte ikraft for ti år siden. De har pengene til det så det er klart dette har påvirket småkioskene negativt, forklarer forbruksforsker Randi Lavik til Blend.

Lavik ser også andre tydelige tendenser i kioskmarkedet. Blant annet har hun registrert at de store navnene ofte holder til i trafikkerte områder, mens de mindre kioskene stort sett har adresse i boligområder.

–Dessuten har butikkenes funksjon som en sosial arena i stor grad forsvunnet. Før var butikken et sted hvor man også kunne møte andre i tillegg til å handle. Butikken har endret karakter fra å være et sted med mye menneskelig kontakt til et selvbetjeningskonsept. Den sosiale rollen har kjøpesentre mer eller mindre overtatt, sier hun.

.

MANGÅRIG UNITEDSUPPORTER: Daglig kommer Arnt Lilloe innom Taki storkiosk for å spise middag. Han er også en ihugga United-fan, i likhet med Rashid og mange andre kunder.

Ser mennesket

Hos Rashid og co derimot, føles det som om tiden har stått stille. Kiosken har fortsatt en sentral plass som sosial arena for mange. Faste kunder som hjelper til. Tilfeldig forbipasserende som stikker innom for en matbit. Eldre på jakt etter en god samtale.

– Det er noe med atmosfæren her som gjør det hyggelig for oss pensjonister. Her treffer vi hverandre over en kopp kafe og litt mat. Jeg bor fem minutter unna, men har det vanskelig for å bevege meg. Derfor er det fint å ha et hyggelig sted i nærheten, fastslår Arnt Lilloe overfor oss.

74-åringen kommer innom hver dag for å spise middag. Kokken: ingen andre enn Rashid. Kioskeieren lager daglig forkjellig type mat fra menyen . Dagens rett: stekt fisk med grønnsaker. 38-åringen tar jobben som både ekspeditør og noen ganger omsorgsperson veldig alvorlig.

– Det er mange ensomme mennesker der ute, men vi ser dem når de er her. Vi har hatt John Carew her. Jens Stoltenberg har bestilt mat i kassa. Det samme har den verdenskjente artisten DJ Alban gjort. Men vi bryr oss egentlig ikke om du er verdens rikeste person eller en tigger. Vi ser først og fremst mennesket når vi ekspederer, smiler Rashid.

Av Noshin Saghir

Vi hører ofte om flinke jenter med minoritetsbakgrunn. Hvordan går det egentlig med guttene?

Blend har sett nærmere på situasjonen for menn med minoritetsbakgrunn i Norge.

Tallene er ganske klare:

Selvom menn med minoritetsbakgrunn i 20-års alderen ligger omtrent åtte prosentpoeng under etnisk norske menn i samme alder når det gjelder deltakelse i utdanning og arbeid, har de hatt en stigende deltakelse. De er dessuten bedre integrert på arbeidsmarkedet enn innvandrermenn i Danmark.

Dette bekrefter Bjørn Olsen, rådgiver ved Seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk i Statistisk Sentralbyrå (SSB). Han har laget rapport om sysselsettingen blant innvandrere i 20-årene i Skandinavia som innvandret før de fylte 18 år.

Han forteller at det har vært en større økning i antall sysselsatte blant innvandrermenn enn blant norskfødte med innvandrerbakgrunn og etnisk norske menn.

..

Gode nyheter

Liv Anne Støre, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU)

– Endringstallene viser størst økning blant innvandrerne, på litt over en prosentpoeng. Det er i første rekke arbeidsinnvandrere fra EU-landene i øst som har bidratt til dette. Blant menn i hele befolkningen og de norskfødte er det bare mindre økninger på under en prosentpoeng, forklarer Olsen.

Liv Anne Støre, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har også gode nyheter.

Hun forteller at OECD-rapporter viser at innvandrere og norskfødte med innvandringsbakgrunn, spesielt de sistnevnte, er bedre integrert i arbeidsmarkedet i Norge enn hva situasjonen er i veldig mange andre OECD-land, og bedre enn i andre skandinaviske land.

– Dette kommer selvsagt i stor grad av at Norge har lavere arbeidsledighet generelt, men kanskje ikke bare av det. Tidligere tall har vist at forskjellen i sysselsettingsandel melllom innvadrerebefolkningen og majoritetsbefolkningen er lavere i Norge, sier hun.

.

Norskfødt ungdom i medvind

Støre forteller også at norskfødt ungdom med innvandrerforeldre klarer seg bedre enn de som har innvandret til Norge i utdanningssystemet.

– En har brattere motbakker om en har kommet til Norge i ungdomsskolealder eller i alder for videregående, og hverken en selv eller familien har norskkunnskaper eller kunnskap om det norske utdanningssystemet. Men sterk motivasjon og hardt arbeid gjør at også mange av disse klarer seg meget bra i norsk utdanning, forteller Støre.

Hun mener at kjønnsforskjeller i utdanning blant ungdom med innvandringsbakgrunn er om lag det samme som for majoritetsbefolkningen. Som eksempel begynner flere jenter i høyere utdanning.

Menn med minoritetsbakgrunn er imidlertid mer aktive enn kvinner med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet.

Mange gutter med innvandrerbakgrunn faller likevel ut av videregående, spesielt på yrkesfag. Noe av årsaken til det er at de ikke får eller ikke søker læreplass, forklarer Støre.

.

.

Tradisjonell karrieremønster

Assad Nasir underviser i norsk og samfunnsfag ved Mailand videregående skole i Lørenskog.

– Jeg opplever at gutter med minoritetsbakgrunn har ambisjoner, at de setter seg høye mål og jobber hardt for å nå målene, sier Assad Nasir.

Assad Nasir underviser i norsk og samfunnsfag ved Mailand videregående skole i Lørenskog. Han har gått på lektorprogrammet og tatt bachelor i Sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

Han har også gått på forfatterutdanningen til Norsk barnebokinstitutt og skriver kronikker i flere nasjonale aviser.

- Man må ta den utdanningen man selv har lyst til og er interessert i, for mange skal bli advokater, leger og ingeniører, og det er vel og bra det, men jeg tviler sterkt på at minoritetsungdom ikke interesserer seg for noe annet, sier Assad Nasir.

- Jeg tror at flere og flere velger andre yrker enn advokat, lege og ingeniør, men det store flertallet er kanskje fortsatt fanget i det gamle mønsteret, fortsetter han.

 .

 

Trenger flere forbilder

25-åringen Subhan Malik har allerede fullført en Master i økonomi og administrasjon med spesialisering i finans ved NHH i Bergen.

Et godt eksempel på en ambisiøs mann med minoritetsbakgrunn er Subhan Malik som er født og oppvokst i Stavanger.

Nylig takket Alarga-stipendiaten ja til en Business Manager-stilling i Telenor Norge.

– Jeg fikk gleden av å bli en del av Alargas nettverk som stipendiat sommer 2011. Sommeren 2013 blir jeg Alarga alumni og fortsetter å være en del av nettverket. Ambisjonen er å vokse videre i Telenor, sier Malik.

25-åringen har satt seg klare mål.

– På sikt ønsker jeg å komme meg inn i Telenor Pakistan, og være med på å bygge denne delen av organisasjonen videre. Det bor også en entreprenør i meg som jeg ønsker å sette i live. Grunderen må nok vente litt til jeg har fått  nok erfaring og forstått meg på næringslivet og bygget det nettverket som trengs. Til syvende sist er det nettverket som er nøkkelen til suksess, sier Malik.

Han har allerede rukket å fullføre en Master i økonomi og administrasjon med spesialisering i finans ved NHH i Bergen.

Malik forteller at da han begynte å studere, var det kun et fåtall gutter med minoritetsbakgrunn som snakket om karriere. Komme seg ut i arbeid og begynne å tjene sitt eget levebrød var mer fristende.

Ikke overraskende ble Stavanger-guttene lokket av oljen og offshorearbeid. Flere valgte også å komme seg inn i taxinæringen. Malik synes at det er synd når forholdene lå til rette for at de skulle valgt en annen karrierevei.

– Naturligvis kan ikke alle ha samme ambisjoner. Men førstegenerasjonsimmigranter kom til Norge med et ønske om å gi deres barn en bedre oppvekst og større utdanningsmuligheter.

- Da er det synd at ikke flere valgte å benytte seg av muligheten. Tror problemet ligger i at det ikke finnes nok forbilder som unge gutter kan se opp til. Da blir det enklere å begynne å jobbe i oljen hvis en eldre kamerat har valgt den veien, sier han.

Likevel  opplever Malik en stigende trend for utdaninng og karriere blant minoritetsgutter, spesielt blant den yngre generasjonen. De har nemlig ifølge han et fåtall forbilder å se opp til.

.

Alarga styrker konkurransekraften i norsk næringsliv gjennom å øke virksomheters interkulturelle kompetanse. Alarga tilbyr en stipendordning for mastergradsstudenter som løper over 2 år. Bildet er fra utdelingen i 2009

– Det er derfor viktig for dem som har tatt en utdannelse og har en lys karriere foran seg å stille seg til disposisjon. De bør fungere som sparrepartnere for den yngre generasjonen, og veilede dem når de står ovenfor viktige valg. Jeg mener at dette vil være med på å øke utdanningsnivået blant minoritetsungdom, sier han.

Malik påpeker at selvom situasjonen er på bedringens vei er det fortsatt en lang vei å gå. Og tiltakene bør gjøres når ungdommen er i en ung alder. Det bør vises praktiske eksempler på hvordan en normal arbeidsdag er med og uten utdanning for å gi ungdommen et klarere bilde på hva de går til.

.

Aman Sheiks studerer statsvitenskap, men drømmer om å bli en vellykket filmregissør.

Mot strømmen

Aman Sheikh er en av de få med minoritetsbakgrunn som har valgt en utradisjonell karriere.

– Mine ambisjoner er å fullføre min utdannelse innen statsvitenskap og menneskerettigheter, samt markere meg som en suksessfull regissør, til tross for at det er en lang og krevende vei å gå uten garantier. Jeg ønsker å se tilbake og vite at jeg fulgte lidenskapene mine, sier Sheikh.

Han studerer ved Høyskolen i Buskerud. Karrieremessig er han engasjert i sitt produksjonshus, A Man Film, hvor han blant annet tilbyr alt innen musikkvideo, dokumentarfilm og eventfilmer.

Sheikh har laget en musikkvideo med den berømte pakistanske popsangeren Falak Shabbir, som lanseres i mai. I tillegg har han laget en debutvideo for en norskfødt musiker Reshail Mansoor som bor i Pakistan.

Her kan dere se musikkvideoen hans på Youtube:

http://www.youtube.com/watch?v=BZF7-0cOyZ8&sns=em

Sheikh har også planer om å lage en stor norsk-pakistansk film. Den er i startfasen akkurat nå, derfor ønsker han ikke å røpe altfor mye.

Den unge regissøren mener at mange gutter med minoritetsbakgrunn klarer å stå på sine egne ben og ønsker å få seg en god utdannelse. De er veldig bevisste og selvsikre på sitt valg, noe han synes alle bør være.

- Men dessverre finnes det også unntak som sitter fast eller ikke klarer å komme seg videre. Vi har også de som velger feil. Ikke alle engasjerer seg likt for utdannelse. Jenter med  minoritetsbakgrunn er mer aktive enn gutter og satser på en høyere utdannelse, sier Sheikh.

Men i omkretsen hans er alle aktive. Han forteller at kameratene hans gjør litt av hvert. Noen studerer og sikrer seg utdanning og jobb. Andre jobber fulltid med blant annet sine interesser og hobbyer.

– Jeg engasjerer meg mye innen frivillig arbeid, slik som Amnesty International og andre humanitære organisasjoner. I tillegg balanserer og disponerer jeg tiden tett med min deltidsstilling på Gardermoen. Jobbe med alt på en gang, kan gjøre livet hektisk,  sier han smilende.

.

Positiv utvikling

Hossam Belkilani går andre året på videregående skole og ønsker å bli siviløkonom.

Han ser en positiv utvikling blant gutter med minoritetsbakgrunn, når det gjelder utdannelse. Han er også leder i Rabitas Unge Norge (RUN).

– Før hatet gutter på min alder alt som hadde med utdanning å gjøre. Men idag ser jeg at ting har forandret seg, og at ungdommene har skiftet mening og sett hvor viktig utdanning er.

Jeg ser at flere ungdommer begynner å fokusere på utdanning. Flere unge angrer på at de ikke fokuserte på utdanning tidligere.

- Nå har de tatt et hardt oppgjør med seg selv og jobber så mye at de begynner å ta igjen på skolen og får gode karakterer og det er mindre dropouts. De fleste fullfører skolen, og det er et godt tegn for fremtiden, sier han.

——————————————————–

——————————————————–.

.

Annen fakta:

Andel aktive (sysselsatte eller i utdanning) 20-29 år etter innvandringsbakgrunn og nasjon. Prosent.  4. kv. 2010

* Norge og Sverige er de som er mest like mht. aktivitetsnivået i alle de tre befolkningsgruppene.

* For befolkningen uten innvandringsbakgrunn ligger de to landene på henholdsvis 87,5 og 85,6 prosent i arbeid eller utdanning, mens tilsvarende andel for de nasjonalt fødte med innvandrerforeldre er på 80,8 og 78,8 prosent.

* Hva innvandrergruppenes andel angår, er likheten enda større, med henholdsvis 75,7 og 76,4 prosent.

* Når det gjelder Danmark, ligger andelene aktive i befolkningen uten innvandringsbakgrunn 5,5 prosentpoeng under det norske nivået, dvs. på om lag 82 prosent, mens de danskfødte med innvandrerforeldre ligger 6,5 prosentpoeng under de norskfødte med innvandreforeldre med en andel aktive på 74,3 prosent.

* Størst avvik ser vi imidlertid blant innvandrere, der nesten 10 prosentpoeng skiller mellom de to landenes nivå, i og med at innvandrergruppen i Danmark ligger på 66,5 prosent aktive.

Kilde: Unge med innvandrerbakgrunn i Skandinavia, SSB rapport 32/2012

Anmeldt av: Tove Andersson

Bok: Den Globale Baby

Forfatter:  Mala Naveen

Forlag: Aschehoug

Med bulende mage og spørsmål om surrogati på tungen, oppsøkte Mala Naveen kjernen i debatten rundt surrogati: de indiske surrogatimødrene, klinikkene, motstanderne, de norske parene og kommentatorene. Temaet er etisk brennstoff og berører hva slags samfunn vi vil ha.

«For meg ble dette veldig personlig. Som kvinne hadde jeg kjent på sorgen, sinnet og avmakten som barnløshet kunne medføre. Samtidig hadde jeg røtter i både India og Norge, to land som nesten umerkelig hadde innledet et forhold få hadde forutsatt», skriver Mala Naveen.

I Norge er surrogati et uregulert område, her har BUF satt likhetstegn mellom surrogati og menneskehandel, mens 37 barn stebarnsadoptert ifjor, India ville ha slutt på «surrogatiturismen» og kronprinsessens «surrogatreise» til India, har skapt overskrifter.  Mytene rundt surrogati er mange og ordbruken sterke; leie av livmor, utnyttelse av fattige og babyfabrikker er gjengangere.

Mala Naveen har ikke gått rundt uttrykkene, men tvert i mot viet plass til de mye medieomtalte sakene om surrogati, et område hvor det ikke finnes sikre tall og et område hvor amerikanske kvinner anses altruistiske, mens indiske kvinner antas å ikke har bestemmelsesrett over sin egen kropp.

«Den Globale Baby» er en tankevekkende bok som berører alle disse temaene med beundringsverdig åpent sinn..

Boka oppleves ikke som et forsvarsskrift for surrogati, men som en bok som bringer leseren inn i forfatterens undring, en bok som belyser flere sider ved surrogati og makter å balanse det følelsesmessige med det saklige.

Dette  er et utfordrende stoffområde med etiske problemstillinger mange har en mening om, men forfatteren tar leseren uredd med seg rett inn i «Skammens Rom», barnløshetens mørke kammer, der fordommer og skamfølelse florerer.

Der inne huker hun leseren, med beskrivelsen av jeg’et, «Kvinne. 32. Infertil»,  flettet inn i forventninger til kvinner, oppsummert på en eneste side; historisk, sosialt og religiøst betingede krav, i tillegg til de biologiske.

Boka er sterk kost, ikke minst surrogatenes beskrivelse av seg selv, ord som fremmedgjør surrogat og foster, skaper nesten hjertebank. I kapittelet «Alt hva mødrene har kjempet» får leseren høre om vurderinger i forkant av valget, vurdering av barnets utseende, nordisk kontra asiatisk, for og imot åpen donor, om takknemlighet og gaver. Etterpå sitter leseren igjen med et foruroligende syn på fremtiden, «designbabyer» og mulighetene for jakten på et bestemt utseende.

Forfatteren har fått innpass i et India som er ukjent for de fleste ,og beskriver dette som «betrakteren blir den betraktede». Man kan ønske seg mer om hvorledes kastesamfunnet påvirker surrogatene i India kontra de amerikanske, og en bredere diskusjon om adopsjon kontra surrogati, men forfatteren er tydelig på at boka først og fremst handler om surrogatene.

En svakhet ved boka er at «barnets rett» så og si er fraværend, selv om dette er forståelig på bakgrunn av at den omhandler surrogatene og derfor det ufødte liv, ikke barnet. Heri ligger likevel et etisk dilemma man neppe kommer utenom i den fremtidige debatten rundt surrogati.

«Den Globale Baby» gir seg ikke ut for å fortelle den endelige sannheten om surrogati i India versus USA, men er utvilsomt en bok som gir kunnskap og innsikt. Ord som assistert befruktning, IVF, prøverørsbefruktning, eggdonasjon, embryo og tre katogorier «mødre» (donor, surrogat og sosial mor), kan virke vanskelige, men forstyrrer ikke lesingen.

Jeg har selv under feltarbeide i India møtt barnløse, både indiske par og norsk-indiske, som har valgt å holde barnløsheten skjult for familien og kan konkludere med at det er en modig reise Mala Naveen har tatt.

I tillegg må nevnes et flott omslag av Cecilie Mohr. Tross skepsis til forlagenes egenreklame, må beskrivelsen av Anne Holt på bokas omslag sies å være to the point: «Et absolutt must read for alle surrogatimotstandere. Og tilhengere» Og for dem som ikke vet hva de skal mene.»