Gjensyn med Pakistan

11/03/2013
Av

”Dere må slutte å se på nyhetene! Det er ikke så ille som dere tror” blir vi stadig fortalt. Hva er sannheten??

Seks år hadde gått siden jeg sist var i Pakistan. Full av forventninger og sånn passe nervøs satte jeg meg på flyet. Ferien hadde vært planlagt og avlyst i flere år. Først og fremst på grunn av sikkerhetssituasjonen i landet. Varsellampene blinket konstant og advarslene var mange. De gangene angsten fikk sitt utløp dro slektningene i Pakistan på smilebåndet og ristet på hodet: ”Dere må slutte å se på nyhetene! Det er ikke så ille som dere tror” ble vi alltid fortalt.

Men jeg som mange andre klarte ikke å løsrive meg helt fra nyhetsbildet. Tilslutt klarte jeg ikke å utsette planen og reiste i midten av februar ned til Pakistan. I løpet av tre uker besøkte jeg tre av landets største byer; Lahore, Karachi og Islamabad. Et drøss med inntrykk, erfaringer og opplevelser ventet i kø.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Berg og dalbane
Turen ble en berg og dal bane av følelser der skalaen beveget seg mellom håpløshet, pessimisme og frutstrasjon over alt som ikke fungerte. Kaos i politikken, manglende infrastruktur i et land med stadig voksende befolkning. Der velstand og penger er det eneste som sikrer viss frihet og der kvinner fortsatt må kjempe for grunnleggende rettigheter. Fattige har blitt fattigere og de rike enda rikere. I skyggen av de enorme forskjellene øker volden, kriminaliteten og ekstremismen. I det laveste sjiktet i dette hardt pressede samfunnet utløser den minste gnist et inferno. Minoritetene lider mens befolkningen finner sine forklaringer i ulike konspirasjonsteorier. ”Det er ytre krefter som ønsker å skape splid” ser ut til å være en gjenganger i alle samtaler.

Seighet og overlevelse 

Tross et mørkt teppe av håpløshet der befolkningen daglig sliter med lange strømbrudd, mangel på vann og drivstoff, eksisterer det overraskende nok en normaltilstand. Du finner en seighet og sterk overlevelsesvilje i dette folket. Der enkelte kvinner tross alle odds klarer å bryte igjennom og klarer å stå stødig i en overveldende mannskultur. De er tøffere enn de fleste både i ord og handling. De er leger, advokater, politikere, ingeniører, forskere,regissører, journalister, forfattere, artister, modeller og designere. De kjemper på flere fronter og er unntakene som prøver å bli regelen.  De er rollemodeller som gir mange unge jenter et håp.

System i kaoset 

Tilsynelatende er det et eneste kaos i dette landet, men ser man nøye etter vil en likevel finne et system. Trolig et svært dårlig et, men likevel det som gir befolkningen følelsen av normalitet.

Ikke alle er immune eller blinde overfor nøden og fattigdommen som omringer dem. Lokale frivillige organisasjoner har blitt stiftet og unge har begynt å engasjere seg mot urett, nød og fattigdom.

Landets største og eldste veldedighets organisasjon, Edhi Foundation har i dag får litt flere hjelpende hender. Selv så jeg flere boder etter en fredagsbønn i Rawelpindi der matposer ble utdelt til de fattige. Etter å ha sett tilstanden mange lever i, visste jeg at det var langt fra nok men det var da NOE! Et tegn som ga meg et ørlite håp. Det sies at den som ikke kan hjelpe seg selv kan heller ikke hjelpes av andre. Det ligger noe i det.

 

 

“In the rich mans world”

Som mange andre steder i verden er det formuen som avgjør hva en er verdt. Her lever de rike, overklassen og øvre middelklasse i sus og dus. Kvinnene i huset beskjeftiger seg med cafebesøk, utstillinger mote og shopping mens barn og hus blir tatt hånd om av tjenere, sjåfører, gartnere og kokker. Det er disse en møter på i de nye shoppingsentrene som bugner av internasjonale merkevarer og “foodcourts” i amerikansk stil.

Pakistans Europa 

Dolmen Mall er et slikt gigantisk kjøpesenter i Karachi og lignende finnes i både Islamabad og Lahore. Hva som er godtatt av normer og regler forandrer seg litt etter hvor i landet man befinner seg i. Jeg skjønner nå hvorfor Karachi blir kalt Pakistans Europa.

Menneskene her er mer utdannede, moderne og mindre bundet av gammeldagse normer som gjelder ellers i landet. Omgang mellom kvinner og menn er mer akseptert både som studenter, kolleger, som venner og til og med som kjærester. Mye av dette henger sammen med utdanning og sosial bakgrunn. Jeg opplevde til en stor grad de samme strukturene over alt.

Utfordrende hverdag

Denne fantastiske byen med stort mangfold har desverre de siste årene opplevd stadig forverring i sikkerhetssituasjonen. Økende politisk motivert vold, kriminalitet og terroraksjoner preger Karachi. Det begrenser Karachiboernes bevegelighet og tvinger dem til å ta mange forbehold i hverdagen. Men igjen som en del av de jeg snakket med sa: “Vi kan ikke slutte å leve. Livet må gå videre”.

Ubrukt potensiale

Seks år siden fikk jeg nesten sjokk da jeg så en Mcdonalds restaurant i Pakistan. Det var noe nytt, noe uvant. I dag finner du KFC, Pizza Hut, Cinnabon, Dunkin Donuts, Nandoes, Subway, Møvenpick og mange fler innenfor mat og restaurantbransjen. Dette sammen med store navn som britiske Next, Debenhams, Mango, Mont Blanc, The Body Shop, Ecco, Swatch, Levis, Nike, Adidas, Tag Heuer, Rolex etc viser at landet til tross sin tilsynelatende kriselignende tilstand er i utvikling. Veier og nye broer bygges, men det går så altfor sakte i en raskt voksende befolkning. Jeg kan ikke la være å tenke på hva dette landet kunne ha blitt med all sitt potensiale om det bare hadde fått seg en kvalifisert ledelse som var mer opptatt av folkets ve og vel fremfor saldoen på kontoer i sveitsiske banker.

 

 

KOMMENTER SAKEN




ANNONSE ↑....