Mitt møte med Carl I. Hagen

Forfatter Mahmona Khan satt til bords med Carl I. Hagen under dialogsmiddagen 25. august. Det resulterte i en nyanserende samtale.

Av: Mahmona Khan

Da jeg takket ja til Minotenks invitasjon til Iftar-middag i går, ante jeg ikke hva det ville bety. Kvelden før fikk jeg vite at tidligere leder av Frp Carl I. Hagen ville være tilstede. Mannen som gjennom oppveksten har vært en figur og et ansikt på de som ikke ville ha innvandring og ikke likte sånne som meg. Hagen har gjennom alle tider klart å provosere, irritere og frustrere meg. Samtidig har jeg beundret ham for hans politiske teft og evne til å få folk, og ikke minst media til å lytte.

Spøk ble alvor

Da en av mine venner fikk nyss om at jeg skulle på Minotenks middagsmøtet spøkte han med at jeg burde fortelle Hagen at jeg feiret jul. Jeg responderte med at hvis jeg i det hele tatt fikk muligheten, ville jeg si at han måtte huske meg neste gang han snakket om muslimer. Vi lo og jeg tenkte ikke noe mer over det, for sannsynligheten for en slik samtale var liten med nesten tredve inviterte.

Norges fremste skikkelser og samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn og de mer høyreorienterte islamkritikerne var invitert til en iftarmiddag med dialog som mål. Uheldigvis svarte kun et lite fåtall ja blant de høyreorienterte, men Human Rights Service som hadde sagt nei dukket også opp og enda mer positivt og overraskende var det å se at Hagen hadde tatt med seg sin kjære Eli. Kveldens største overraskelse kom likevel da jeg fant bordkortet mitt og innså at jeg skulle være borddamen til Hagen! Der og da kjente jeg at det knøt seg i magen. Plutselig følte jeg et ansvar og fikk et mål, han skulle ikke forlate denne kvelden uten noen viktige inntrykk og kanskje litt større innsikt. Statsråd Audun Lysbakken innledet kort om opplevelsen av fellesskapet på tross av ulikhetene etter 22.juli og uttrykket et håp om en ryddigere, sakligere og konstruktiv debatt uten at det skal legges lokk på problemene fremover.

Symptomer

Dette startet en samtale mellom meg og Hagen om hvordan frykten og skepsisen over lang tid hadde fått lov til å koke uten at vi tok den på alvor, lyttet eller forsøkte å møte den. Hvordan den hadde tilspisset seg for enkelte blitt hat. Jeg forklarte at jeg forstod skepsisen og redslen, men å gå derifra til å hate en hel gruppe kan vi ikke tillate. Vi må kunne snakke, diskutere å lufte denne frykten før det går så langt.

Han forsøkte å forklare hvordan negative hendelser i muslimske land med undertrykking, drap og terror samt reaksjonenen etter karikaturtegningene, demonstrasjonen med steinkasting og måten sharialoven praktisers ulike steder, skaper frykt hos mange nordmenn.

– Mange frykter at vi skal få sharialover i Norge. Vi vil jo ikke det, utdypet han. Hvorpå jeg svarte: Det vil ikke jeg heller. Vi var enige om at skepsis og frykt måtte tas på alvor og at en må få lov til å uttrykke redsel for endringer uten å bli latterliggjort og stemplet.

Jeg fortalte om min opplevelse av 22. Juli og hva dette gjorde mot meg og min familie. At det første norske flagget  utenfor Oslo domkirke ble plantet av min søster da vi sammen dro 23. juli for å tenne lys og legge roser. Om hvordan en utenlandsk journalist spurte henne: “De andre legger blomster og tenner lys, hvorfor har du tatt med flagg?” og hun svarte: “Fordi jeg er glad i Norge og ønsker å utrykke min kjærlighet og dele min sorg med hele Norge”. Om våre besøk i Oslos domkirke både før og etter at det ble et blomsterhav utenfor. Om våre stille bønner i kirken der min ektemann og mine barn tente lys og tenkte på de drepte og deres pårørende.

Rosetoget

Hagen var selv grepet og rørt over å se mennesker med vidt forskjellig bakgrunn i rosetoget. Jeg forklarte at jeg deltok av flere grunner ikke bare for å vise ABB og hans meningsfeller hva Norge betyr for meg, men for å vise enhver med hat for dette demokratiet og dets verdier at vi vil alltid være der for å verne det.

– Du er ikke alene om å elske dette landet, forsøkte jeg å fortelle Hagen.

Jeg fortalte om min umiddelbare reaksjon på det som hadde skjedd, frykten for at det skulle være en ekstremist med muslimsk bakgrunn, og hvordan nyheten om ABB likevel ikke lettet på noe av sjokket eller sorgen jeg følte. Frykten for islamistisk ekstremisme var likevel høyst reell. Det kunne ha skjedd. Her brøt Hagen inn og sa: Men heldigvis var det ikke det og reaksjonene noen av oss fikk før det ble avklart er skremmende. At mistanken skapte en slik stemning er skremmende.

“Vi og dem”

Jeg fikk følelsen av at han forstod hva jeg snakket om. Jeg ønsket å få frem at mange av oss innad i det muslimske miljøet forsøker å bekjempe ytterliggående holdninger og ekstremisme internt og at utfordringen fremover vil være å klare og ta et oppgjør med “vi og dem”-tankegangen.

Så ble fokuset flyttet til hvorfor tilhørighet og inkludering er viktig for å styrke samfunnet fra innsiden. Om det å være norsk uansett opprinnelse. Vi var inne på USA med tanke på dette og Hagen mente det bare var et tidsspørsmål før det å være norsk ikke vil avhenge av hudfarge.

Vi var innom utfordringene på integreringsfeltet, hvor jeg underlig nok tok meg i å være enig med ham i enkelte ting. Vi snakket om hvordan arbeidsinnvandrerne deriblant mine foreldre kom på 70-tallet og i langt større grad var villig til tilpasse seg kontra en del nyere innvandring, som har problemer både i forhold til deltakelse og grad av tilpassing.

Her skjøt Hagen inn språkproblemene blant barn som begynner på skole og hvor han mente at foreldrene sviktet ved å ikke gi dem norskopplæring. Dette følte jeg ble for generaliserende fordi jeg vet at en del sliter med dette.

Her må det nyanseres litt i forhold til hvilke forutsetninger og muligheter man har som nyankommen asylsøker eller flyktning. Min innvendelse fikk Hagen til å forklare:

– Jeg mener de etablerte. De som er norske statsborgere. Når de som foreldre ikke gjør denne jobben, er det alvorlig.

Ubevisst?

Det gikk opp for meg flere ganger at det var formuleringene og den manglende nyanseringen jeg hadde reagert på i alle år. Når han forklarte det slik, ble det faktisk annerledes. Jeg utfordret ham og Frp på å være klarere uten å generalisere. Være sakligere og mer konkret.

Etter min mening vil tonen i debatten fremover bli lagt av Frp. Vi står overfor et tidsskille der vi allerede har satt et eksempel for hele verden.

Nå er det faktisk opp til oss om vi kan legge et løp som ikke bare styrker oss på tross av forskjellene men som  også setter et eksempel i norsk og verdenshistorie. Dette delte jeg med Hagen og hørte selv at jeg virket en smule ambisiøs og optimistisk kanskje til og med litt naiv ut. Men slik er nå min oppriktige mening.

– Nå har jeg ikke så mye makt lenger, smilte han – Men jeg skal gjøre det jeg kan, lovet han.

Ibsen, Hamsun og Odd Nerdrum

På slutten sneiet vi innom Ibsen, Hamsun og endte opp med å diskutere Odd Nerdrum som ikke har betalt skatt, men som i begges øyne kan bli like stor som Munch. Geniet som vi satte i fengsel fordi “loven er lik for alle”.

Mennesket

Jeg vil utvilsomt huske mitt møte med Carl I. Hagen, om han kommer til å gjøre det er jeg imidlertid usikker på. Jeg vil så gjerne tro at han vil tenke og uttale seg annereledes, men kan ikke være sikker før jeg ser det. Jeg håper han husker meg som den norske jenta han møtte som elsket Norge like mye som ham, og som tilfeldigvis og hadde en muslimsk bakgrunn.

Vi tok farvel ved å håndhilse, og jeg slapp ikke hånden før jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt å si:

Neste gang du snakker om muslimer, husk meg!

Publisert hos Blendmag.no 26. august 2011

You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed.